Åpent hjem: En ny måte å leve på.

Veerle Wenes – Gallerist, Antwerpen (Belgia)

Under et internettsøk i 2009 kom Veerle over en nesten forfalt eiendom midt i Antwerpens historiske sentrum. Der de fleste ville ha sett en umulighet – de to bygningen var i dårlig stand og svært forskjellige arkitektonisk sett – så Veerle potensialet til en ny måte å leve på. Med hjelp fra ektemannen Bob Christiaens og arkitekt Bart Lens, bestemte hun seg for å kombinere bygningene for å skape et hjem der jobben og hjemmelivet blandes. I dag eksisterer den konkrete modernismen til galleriet og den tradisjonelle europeiske arkitekturen til hjemmet hennes i estetisk harmoni, knyttet sammen med et betonggulv med fiskebensmønster og vinduer som går opp til taket og åpner rommene mot hverandre.

Det er ikke overraskende at Veerle ble arkitekt. Hvem ellers kunne ha sett for seg det spektakulære lysfylte atriet som kobler sammen det brutale betonggalleriet til hjemmet hennes, et tidligere atelier fra 19. århundre? På samme måte som det er liten forskjell mellom de to bygningene, er grensene også utydelige i galleriområdet. Veerle er kjent for sine nytolkninger av kunstneriske disipliner og nyskapning av gjenstander, og hjemmet hennes føles som en moderne salong – et sted der forretninger og fornøyelse finner sted rundt kjøkkenbordet.

Du er utdannet arkitekt fra Cannes, hvordan endte du opp som gallerist i Antwerpen?
Arkitekturen er en av de viktigste kunstformene, men for meg var den for langsom kreativt sett. Jeg liker ting som går fort! Derfor gikk jeg over til grafisk design og kommunikasjon fordi der må man være kreativ veldig raskt. Vi måtte ta det vi hadde og forvandle det til konsepter. For meg var konseptene viktigere enn alle reklamer vi laget.

Du hadde et design- og kommunikasjonsselskap i 20 år, hvordan gikk du fra reklame til kunst?
Jeg er en person som raskt følger min intuisjon, så da jeg ble spurt om å lage en utstilling—synes jeg det var det himmelsk. Jeg kom fra ingenmannsland, men jobbet med direktørene på Kunst- og designmuseene. De hadde aldri arrangert noe sammen før og har ikke gjort det siden heller. 40 artister og designere jobbet på de to museene, en herlig kombinasjon av ulike kunstformer!

Blandingen av kunstformer har blitt et slags varemerke for deg og galleriet ditt. Tror du at denne utstillingen fungerer litt som en katalysator for din kuratorkarriereendringen?
Den gangen trodde jeg at dersom jeg byttet karriere, ville det være for å jobbe på en uavhengig måte med kreative folk. Når du er i kommunikasjonsbransjen, brukes kreativiteten din til å selge produktene til den personen som betaler deg. Det er slik samfunnet vårt fungerer. Etter tjue år hadde jeg lyst til å gjøre noe som ikke var avhengig av noen andre. Noe som ikke var avhengig av kunder eller penger.

Og noe som var et galleri?
I begynnelsen ønsket jeg ikke at Valerie Traan bare skulle være et ‘kunstgalleri’, fordi jeg mener at det finnes nok gode gallerier og jeg ville ikke være det 13 ‘kanskje gode’ kunstgalleriet. I mitt yrke er design og arkitektur veldig viktig, men kunst er også viktig. Så jeg bestemte meg for et galleri med en undertittel: ‘Subjekter og objekter.’ For meg skal objekter fortelle en historie ellers synes jeg ikke at det er noen vits å vise dem.

Hvordan bestemmer du hvem og hva du skal vise på galleriet?
Jeg har alltid gått for ting jeg følte var riktig. Hver enkelt utstilling er like viktig for meg. Når jeg starter en utstilling eller et samarbeid med en designer, arkitekt eller kunstner, er det alltid fordi jeg føler at det er en god match.

Så en god match for deg er tegn på suksess?
Suksess er veldig relativt. Suksess er det du føler etter en utstilling. Selv om du ikke har solgt noe, kan du føle at det er en vellykket samarbeid mellom folk, et vellykket møte, en vellykket følelse eller en vellykket historie. Fordi jeg er i en viss alder, er grunnlaget for galleriet mitt annerledes enn det ville være for en som er tretti år gammel.

Når det gjelder din bo- og jobbsituasjon, vil du si at du lever et spesielt offentlig liv?
Som person er jeg veldig opptatt av privatlivet. Men når galleriet er åpent, kan folk komme inn og de kan se alt! Kanskje det er grunnen til at da vi fant dette stedet, bestemte jeg meg for å starte og ikke før. Fordi jeg ønsket det riktige lokalet også.

Hvorfor valgte du i plassere galleriet i Antwerpen og ikke Gent der du bodde før?
Mannen min holder til i Antwerpen. Og jeg vet ikke om du har hørt det, men du flytter ikke på en mann fra Antwerpen! Noen ganger tenker jeg at galleriet heller skulle vært i Brussel eller Paris, men da ville jeg fått andre problemer. I Paris er kostnadene veldig høye. I Brussel kan du ikke bo på stedet. Så jeg tror at Antwerpen var en pragmatisk avgjørelse som jeg gjorde av kjærlighet.

Kjærlighet er en fin grunn til å ende opp hvor som helst! Kan du fortelle oss litt mer om historien til bygningene?
Galleriet var et stort møbelshowroom og dette var et atelier for nonner. De laget bh-er her. Tenk det, nonner som laget bh-er! Det var et kontor, men vi renoverte det og gjorde det om til et hjem. Galleridelen ble bygget i 1979 og er i kontrast et klassisk eksempel på betongmodernisme.

Nå henger de godt sammen, så du gjennomførte tydeligvis noen radikale renovasjoner før du flyttet inn?
Vi samarbeidet med en venn, arkitekt Bart Lens, for å føye sammen de to bygningene på en måte som var sympatisk og moderne. Fra det øyeblikket vi så stedet, visste vi at vi ønsket å bo i huset bak og har galleriet foran.

Hva er det viktigste rommet eller stedet i huset ditt?
Det er kjøkkenet, jeg er alltid her. Det er kontoret mitt og vi spiser her—med familie og venner. Det er det viktigste stedet i huset.

Så kjøkkenbordet i sine ulike former er hjertet av hjemmet ditt?
Ja. Vi sitter alltid rundt dette bordet. God mat er viktig. Jeg tror at folk som jobber med gastronomi, ikke eksklusiv gastronomi, men de som produserer mat i forstadsmiljøer er veldig viktige. De de lager er ikke bare en ny trend eller et produkt, det er fremtiden. Derfor er bordet et av de viktigste tingene i huset, fordi det er en del av denne fremtiden.

Karrieren din har krysset mange kreative aktiviteter, tror du at gallerist er det siste stoppet?
"Noen ganger tenker jeg at jeg burde gjøre noe annet. Men når du starter noe som fungerer, bør du fortsette med det. Kanskje det finnes et bedre uttrykk på engelsk! Du kan ikke si stopp, da stopper du. Noen ganger blir det for mye—når du oppnår suksess blir det mer arbeid. Men dette arbeidet er grunnen til at du startet alt!